Blyantskissen

Anders Almås Rofstad anmelder boken av Tone Skillebæk Moe

I løpet av det siste året har jeg blitt oppmerksom på konseptet indieforfatter, indiebok og hele den bevegelsen det må sies å være av folk som gir ut sine bøker, enten igjennom eget forlag, eller rett og slett bare under eget navn.

Siden jeg er litt sånn selv, så har jeg bestemt meg for å lese noen av disse norske indiebøkene, og kanskje finne et sted å publisere anmeldelser av disse. Kanskje blir det her, kanskje også via mine SoMe plattformer, sånn at alle mine venner, og forhåpentligvis noen flere, får med seg hva jeg synes om de bøkene jeg velger meg. Hvem vet? Kanskje skjuler det seg noen perler der ute i indieland.

En av de bøkene som til stadighet dukket opp når jeg lette etter den første boka å anmelde, var Blyantskissen av Tone Skillebæk Moe. Selv om jeg viste den minimalt med interesse, dukket den til stadighet opp når jeg søkte rundt. Det var som om den insisterte på å bli lest. Når jeg omsider hadde bestemt meg for at; i dag er det på tide å bestille, ja da dukket den opp igjen. Litt skeptisk trykket jeg «legg i handlekurv»

Blyantskissen er en todelt historie. I tilnærmet nåtid følger vi Mari og vennene hennes på tur til Paris. På Moulin Rouge oppdager de et bilde som minner henne om et bilde besteforeldrene har stående hjemme. Dette setter i gang en jakt på egen slektshistorie.

Men det er egentlig bare en bi-fortelling. Hovedfortellingen er den om Maris tipoldemor, pariserinnen Jeanine, som ikke har noe høyere ønske enn å danse.

Ken Follett har lært meg å virkelig elske historiske romaner. Følelsen av å bli tatt tilbake i tid er helt spesiell, uavhengig om du tas tilbake femti, to hundre og femti eller tusen år. Eller som her ca hundre og tjue.

Jeg synes Tone Skillebæk Moe greier å tegne et godt bilde av Paris det siste ti året av det nittende århunderet. Hun beskriver en tilværelse som er alt annet enn rosenrød, og snarere en kamp for å overleve. Moe beskriver den levende og troverdig, selv om man føler hun holder litt igjen. Det er ikke sikkert historien hadde tapt seg på en enda råere og direkte beskrivelse av fattigdom i en europeisk storby sent attenhundretall. Uansett, historien om Jeanine fenger, og man kan ikke annet enn å ønske den stakkars jenta alt godt, selv om man får være med på flere nedturer enn oppturer.

Historien fra 2016 fenger ikke like mye. Til det er personene litt svakere beskrevet enn de fra 1894. Men de fungerer fint som bakteppe, og vi er ikke i 2016 så lenge av gangen (kanskje man burde vært der lenger?)

Jeg må innrømme at jeg var skeptisk før jeg begynte. Derfor er det ekstra arti å kunne si at jeg likte denne mye bedre enn hva jeg trodde jeg ville gjøre. Troverdige og gode karakterer, vakkert malt miljø og en mordgåte på kjøpet! What’s not to like?

Alt i alt en særdeles lesbar bok. Anbefaler alle å lese denne! 5/6

Anders Almås Rofstad