Fra Kari Hansen til kriminell roman

Forfatter Liv Tove Thorgersen intervjuet av Anne C. Eriksen

Omslaget til boka «Kari Hansen beklager» gjorde at jeg ble nysgjerrig på boka. Og også tittelen. Kort fortalt likte jeg boka veldig godt. Den er godt skrevet, godt bygd opp, og har en spennende historie. Nå har Liv Tove Thorgersen kommet med en ny bok: «Helt A4 – Egentlig».

Liv Tove Thorgersens utgivelser:
Kari Hansen beklager. Utgitt 2022
Helt A4 – Egentlig. Utgitt 2025

A: Jeg ble veldig nysgjerrig på omslaget til boka «Kari Hansen beklager». I likhet med innholdet i boka rommer omslaget mer enn hva man først ser. Det er en tegning av en klassisk stramei, som ved nærmere ettersyn også inneholder en drill. Hvor kom idéen til det fra?

LT: Det er en profesjonell kunstner, Sigrun Werner, som har tegnet omslaget. Jeg er veldig fornøyd med det. Avtalen var at hun skulle lese boka før hun kom med idé til omslag, ikke at jeg bare fortalte om den. Det hun da kom fram til er så midt i blinken som det kan få blitt.
Liv Tove forteller videre om folks reaksjoner på forsiden når hun har vært på stand med boka. Det er kanskje gjenkjennelse med noe, folk står og koser med boka, de stryker fingrene over blåklokka på forsiden.

A: Jeg vil gjerne høre litt om denne første boka først. Når visste du at dette ville bli en bok?
LT: Jeg skrev den jo for at det skulle bli en bok, så jeg var bestemt på det helt fra starten. Jeg var med på en forfattercoaching med Morten Harry Olsen. Jeg hadde et manus med meg, og ville bruke dette som basis for coaching. Ville forbedre det, eller eventuelt skrive noe nytt. Han mente jeg ville få best utbytte av coachingen hvis jeg begynte på noe nytt. Og der ble idéen om a Kari født.
Liv Tove forteller at coachingen førte til at hun la vekk sitt opprinnelige manus, og begynte på noe helt nytt. Coachingen gikk over 3-4 helger pluss at de fikk tilbakemeldinger. Omfattende og lærerikt. Underveis i prosessen skiftet hun synsvinkel for hovedpersonen, noe som bidro til at stoffet ble nærere og mer levende, men samtidig oppsto det en tøff balansegang mellom hovedpersonen og forfatterens historie. Balansegangen mellom personlig og privat er vanskelig.

A: Hadde du det klart for deg hvordan historien skulle utvikle seg?
LT: Nei, jeg visste ikke alltid hva Kari Hansen kunne finne på, selv om vi har en del til felles. Jeg lot henne bestemme.

A: Hvorfor skrev du boka? Og la du opp en strategi før du begynte?
LT: Jeg har lenge irritert meg over psykiatrien som ikke skjønner folk som Kari Hansen . Boka ble en sjanse til å beskrive opplevelsene til en med det som tidligere ble kalt spaltet personlighet. Samtidig var jeg klar på at det ikke skulle bli en kvasi-fagbok, jeg ville noe mer. Kari Hansen har humor, og det var viktig for teksten. Skriver man dønn seriøst blir det lett kjedelig. Man må fortelle det gjennom en smårar person, og der brukte jeg min galgenhumor.
Ferdig synopsis passer ikke for meg. Jeg kan nok om temaet, men jeg visste ikke hvordan det skulle gjøres. Det løste seg. Kari Hansen havna oppi alle mulige rare greier, så da var det bare å skrive.

A: Var det noe sted underveis det stoppet opp? Noe som var vanskelig å formidle?

LT: Nja, noen av tilbakeblikkene var vonde å skrive. Jeg måtte passe på å ikke bli for personlig, ikke for privat. Jeg måtte passe på å ikke skrive det på en måte der noen kunne kjenne seg igjen. Underveis ble det også noen skrivepauser, for å finne ut hvordan jeg skulle komme videre.
Jeg spurte hva hun gjorde når hun hadde skrivepauser, mange har fortalt at de går tur, går på kino, lar det ligge til etter ferien. Liv Tove forteller at hun lar det ligge, titter innom, og hvis ingen ting skjer blir det liggende en stund til. Kanskje dager, kanskje uker, kanskje måneder.

A: Synsvinkel er alltid spennende, og noen ganger vanskelig. Hvordan var det for deg i denne boka?
LT: Jeg lurte ikke på det da jeg skrev, men jeg fikk tilbakemelding fra manuskonsulent Camilla Otterlei. Hun foreslo at jeg måtte bytte fra 3.person til 1.person, og til nåtid. Jeg ble sur, tenkte at det går ikke, men der tok jeg feil. Endret synsvinkel gjorde at manuset ble mye bedre, og at det nesten ble en annen historie.
Vi går over til et tema som mange indieforfattere sliter med. Det er vanskelig å bli hørt, bli anmeldt, bli presentert for publikum.

A: Hva har du gjort for å markedsføre bøkene?
LT: Markedsføring er vanskelig, det har jeg ikke fått noe særlig til. Det er vanskelig å selge seg selv. Jeg har brukt sosiale medier, først og fremst Facebook og Instagram. Jeg har også deltatt på lokale marked og andre arrangement. Jeg fikk blant annet ha en stand på et psykiatriarrangement i Oslo. Interessant. Der fikk jeg snakket med masse folk, og jeg fikk også solgt noen bøker.
Ellers har jeg også skrevet til alle norske bibliotek.

A: Hvordan ble responsen fra bibliotekene?
LT: Det var en veldig omfattende jobb å finne alle, og jeg vil nok ikke anbefale andre å gjøre det samme. Boka ble tatt inn hos 7-8 bibliotek.
A: Boka om Kari Hansen kom ut i 2022. Så kom du altså ut med en ny bok nå i 2025. Kan du fortelle litt om idéen, og hvorfor du skrev den?
LT: Den nye boka er egentlig den gamle boka. Den jeg la bort. Nå er den skrevet om veldig mange ganger.

A: Når du skriver om, hvordan jobber du med det? Begynner du helt fra scratch?
LT; Jeg satt med den gamle teksten. Det første er å stryke. Masse. Stramme opp. Jeg hadde to testlesere, en som var snill og ga masse skryt og oppmerksomhet, en annen som var profesjonell leser, en tidligere biblioteksjef som ga ærlige tilbakemeldinger. Jeg sendte manuset til henne da jeg syntes det var bortimot ferdig. Der fikk jeg ærlige tilbakemeldinger, den første var å skrive det om igjen.

A: Hun fungerte da som en konsulent, hvis jeg forstår deg rett. Hvordan jobbet konsulenten med stoffet?
LT: Jeg fikk beskjed om scener som skiftet for fort, som ikke hang sammen, og steder som måtte skrives om. Det var godt begrunnet, så det var ingen nedtur å få klare tilbakemeldinger. Jeg skjønte hva hun mente når hun pekte på passasjer der hun som leser sleit med å henge med, og rett og slett ga opp. Så da var det på’n igjen. Med ny synsvinkel, eller egentlig to synsvinkler, både en jeg-person og en allvitende forteller. Det betyr jo at scener og episoder må skrives totalt om.

A: Si litt om hva den nye boka handler om. Tittelen er «Helt A4 – Egentlig».
LT: I denne boka tar jeg for meg en hel familie, tre søsken er hovedpersonene. Temaet er overgrep, En navnløs mann blir kastrert. Mediene kaster seg over saken. Hva har skjedd, og hvorfor? En hel familie settes på prøve, politiet etteforsker og media jakter. Det er ikke en krim, men en kriminalhistorie ligger bak og driver hele historien.

A: Så det er en kriminell historie, men ikke krim?
LT: Ja. Det er en roman. Den er helt annerledes enn boka om Kari Hansen.
Liv Tove holder opp boka, så jeg får sett forsidebildet. En tegning med detaljer jeg antakelig må lese boka for å tolke riktig.

LT: Omslaget er laget av samme kunstner som for den forrige boka, Sigrun Werner. Bygningen på forsiden er Drammen krematorium.

A: Oi, temmelig morbid? Jeg blir så nysgjerrig på denne boka at jeg blir bare nødt til å lese den!

Liv Tove er helt enig i det. På Facebook har hun skrevet dette om boka:
«I min nye roman HELT A4 – EGENTLIG lot jeg fantasien vandre inn i et scenario der noen faktisk tar igjen, noe jeg absolutt ikke er for i den formen jeg beskriver. Men ved å lage premisset så rått, fikk jeg muligheten til å skrive om de som er rundt de utsatte. Familien. Om de som ikke sa noe, og de som ikke visste noen ting.»