Historie, klassekamp og skjebner

Bokanmeldelse av Brannen, og intervju med forfatteren Tord Langmoen, skrevet av Liv Tove Thorgersen.

Brannen er en fascinerende skildring i romans form av tida før og etter den tragiske brannen i Grue kirke i året 1822.

Langmoen har bygget opp historien rundt virkelige hendelser, men har diktet opp noen av folkene han skriver om. Hovedpersonen Johan Gamlegrue, som eksempel, fantes, men het noe annet og bodde ikke på Gamlegrue. Det samme gjelder delvis slektene som beskrives, både de med høy og lav rang i samfunnet.

Og samfunnet, det er Grue i Solør. Et samfunn mye basert på verdien av tømmeret som kan hogges og selges, og der status og rikdom er svært dårlig fordelt. Noen få storeiere med tilsvarende store gårder lever godt og trygt, mens husmenn og arbeidsfolk er prisgitt de store.

Persongalleriet er rikt i denne boka. Vi får møte storbønder med og uten god oppførsel mot de øvrige innbyggerne, mor og datter som er spåkvinner, husmenn og arbeidsfolk, finner som slår seg ned i skogene, handelsmannen, tømmeroppkjøperen, og altså han Johan Gamlegrue. Han er enkemann med en sønn, husmann, kirketjener og får etter hvert jobben som bygdevekter. Den rollen gir ham stor aktelse, men jobben innebærer å snakke både høy og lav til rette når det trengs, og slik får han både venner og fiender.

Tidsrommet for handlingen er fra 1806 til 1828. Det vil si at vi får lese om tida der Norge gikk fra av å være dansk til å bli svensk, vi følger opp- og nedturer i tømmermarkedet, og følger innbyggerne i gode år og gjennom uår og sult.

Langmoen skildrer flott denne tida, og jeg synes han er spesielt god på å beskrive årsaker, både de store ute i verden, og det som bare gjelder bygda Grue. Sammen med godt sammensatte personer, der alle slags verdier, fra samhold til ren egoisme, sjalusi, hevnlyst, umulig kjærlighet, moral og umoral beskrives ganske likelig fordelt mellom de som har alt og de som ikke har noe som helst, blir leseopplevelsen variert og god.

Å lese denne romanen ble for meg en god repetisjon av vår nyere historie, og jeg fikk den med på kjøpet av en godt fortalt historie.

Boka anbefales, også til de som bor andre steder enn i Grue-traktene.

Jeg tok en telefon for å snakke litt med Tord.

«Du skriver på en oppfølger til Brannen nå. Hvordan går det?»

«Det går bra», svarer Tord. «Jeg har grovskrevet 450 sider nå, og etter planen blir det utgivelse høsten 2026.»

«Følger du de samme slektene som i Brannen videre?»

«Ja, noen av dem. Ragnhild, barnebarnet til Johan, blir med videre, det samme med Krigskommisæren.»

«Hvor langt fram i tid skal du i denne oppfølgeren?»

«Det blir fra ca. 1830 til 1870. Da får vi med innføringen av formannskapslovene og det første valget til kommunestyrene. Fra det valget har jeg funnet protokollene. På 50-tallet kommer Thrane-bevegelsen, som ble hardt slått ned på, også her har jeg funnet mye dokumentasjon. Det blir flere økonomiske opp- og nedturer. Og det er tiden for revolusjonen i Frankrike, og drømmen om Amerika blir sterk for mange.»

Tord forteller at han opprinnelig ikke ville skrive en oppfølger til Brannen. Det var folk som spurte etter den etter å ha lest Brannen, og han svarte at den kunne de se langt etter, for noen slik skulle han ikke skrive. Og etter Brannen har han gitt ut boka Glomma sladrer ikke, sammen med fotografene Marit Mælum og Alf Håvard Neser. Den inneholder tjue historier som er fortalt på folkemunne i Solørtraktene. Jeg lurer på om dette med klasse og makt og avmakt er en hovedinteresse for ham når han skriver, for jeg synes det er tema både i romanen og i Glomma sladrer ikke. Han bekrefter det. «Jeg har stor respekt for enkeltmennesker, men ikke for rikdom.»

Så forteller han at det på et vis var vemodig å forlate noen av skikkelsene i Brannen. De var blitt venner. Og når mange fortsatte å spørre etter en oppfølger, så blir det altså en bok til. Mange eksemplarer er nå forhåndsolgt før manuset er ferdig. Han sier også at han når han skriver blir så oppslukt både av den virkelige historien som er utgangspunktet, og sin egen fantasi som han må bruke for å omgjøre stoffet til romaner, at han til slutt knapt vet hva som er reelt og hva han har funnet på når historiene er ferdig skrevet.

Tord er utdannet journalist, og jeg er nysgjerrig på om det kun er en fordel for en som vil skrive skjønnlitteratur. Han nøler med svaret. «Jeg har jobbet som journalist og redaktør i 20 år. Jeg kan skrive, men det er mulig journalistikken har utsatt debuten som forfatter. Det tok meg lang tid å finne ut av hvordan jeg skulle skrive en historie kontra en reportasje. Men det er en ubetinget fordel når jeg driver med researchen, og jeg har veldig god trening med å snakke og lytte til folk, altså det å bruke levende kilder. Og i arbeidet med Glomma sladrer ikke, fikk jeg jo bruk for redaktørerfaringen i samarbeidet med fotografene.»

«Du får tilbakemeldinger på det du skriver. Er de viktige for deg?

«Det er veldig givende. Også de som er litt kritiske. Det er læring. Og gir inspirasjon til å skrive mer.»

«Markedsføringen din, Tord. Du har solgt godt. Hva er oppskriften?»

«Det er en stor fordel med lokal historie og at jeg selv er godt kjent i området. Brannens 800 eksemplarer er nesten utsolgt. Jeg har tilbudt meg å fortelle om boka til historielag, folkebibliotek, bygdekvinnelag, velforeninger, Lions og lignende, og da blir det noen salg de fleste steder. Bokhandlere i Kongsvinger-, Flisa- og Elverums-området har hatt bøkene mine i hyllene, og de er i Norlis netthandel. Og så har jeg brukt Facebook aktivt.»

«Har du flere historier på lur? Etter oppfølgeren du jobber med nå?»

«Ja. Jeg har fire eller fem på idé-stadiet, pluss et par andre historier og personer som er inspirerende. Det blir antagelig romaner. Researchen er jeg i gang med.

«Er det noe du gjerne vil formidle, som jeg ikke har spurt deg om?»

«Det er dette med å høre en historie, eller et bruddstykke av en historie. Da begynner den liksom å leve sitt eget liv i meg. Jeg kan bli så tatt av det, havner så i den historien, at jeg ikke kan sitte på et offentlig sted, som en kafé, og skrive. Noen avsnitt er jo så triste, og å sitte på kaféen og grine vil jeg jo ikke.» Han tenker seg om. «Og så synes jeg det er så verdifullt at slike gamle historier blir nedskrevet, så de blir tatt vare på for ettertida. Det er en god drivkraft.»